Livet på gateplan

Å bo på gateplan er en ganske spesiell opplevelse. Jeg var mentalt innstilt på en tilværelse med konstant Sov-i-Ro begravd dypt inn i øregangene, og at jeg ville måtte oppgradere så fort som jeg overhodet kunne når jeg fikk sjansen. Men det har sin sjarm, igrunnen.

Det er mange fordeler med å bo med vinduet ut mot gaten. Folk kan banke på ruten for å hilse på, og jeg kan gjøre screening bak gardinen. Eventuelt bare legge hodet under dynen mens jeg later som jeg ikke er hjemme. Folk er stort sett så siviliserte at jeg i 95% av tilfellene også faktisk kjenner de som banker på ruten.

Det er også greit med tanke på brann, jeg er ikke helt av samme oppfatning som min bestemor elegant formulerte seg; "om jeg blir kremert her eller der er vel akkurat det samme det, og da kan dere bruke pipen som gravstein". Joda.

Men så er det spesielt å bo på gateplan i sentrum. Så lenge gaten ikke er så trafikkert er det igrunnen ikke noe særlig støy. Og når det årelange anleggsarbeidet som øyensynlig kun konsentrerte seg om å legge brostein rett utenfor vinduet mitt og sveise kl 06.25 ga seg også, kunne det endelig bli stille, kanskje.

Men så glemte jeg at i Bergen sentrum er 70% av innbyggerne studenter. Studenter er jo som kjent en type mennesker som går ut på byen 4-5 dager i uken og bruker resten av tiden på å klage på dårlig råd og manglende pensjonspoeng. I hvertfall noen. Det gjør at hver onsdag, torsdag, fredag og lørdags natt (om det har vært noen store fagfester også gjerne på mandagen og tirsdagen) er det fulle folk som går utenfor vinduet mitt sånn i 2-3 tiden om natten. De kan stort sett grovt deles inn i et par kategorier, hvor favoritten min er kranglerne.

Kranglerne er gjerne et kjærestepar som først går ut på byen og drikker seg fulle, og deretter tar alle kranglene de ikke tør å ta med hverandre edru i en eller annen sidegate i byen, gjerne min. Nå er det få ting som slår damen som satt i vinduskarmen min og hylgrein mens hun dunket hodet taktfast i ruten i nærmere en time, men det pleier å være minst et slikt par i uken. Det går igrunnen fint fordi folk som krangler også har en tendens til å gå fort, men når de bestemmer seg for å ta Oppgjøret utenfor vinduet er det ikke så kult. Venninner kan også være kranglere, men det er stort sett mye morsommere å høre på. Spesielt når de krangler om pupper, eller om en som har sett på en annen på en eller annen måte i løpet av kvelden.

De som synger er også en klassiker. Det virker som om når folk blir fulle, så slettes hukommelsen på absolutt alle sanger, unntatt brannsangen, evt. grandiosasangen eller drikkeviser. Jeg synes det er helt greit at dere skal synge på vei hjem fra byen, men syng noe fint, vær så snill. Den første gjengen som kommer forbi og synger en sang jeg liker skal få kake, det har jeg bestemt =)

Og man kan vel ikke tenke seg en bedre måte å sette stemningen på en romantisk filmkveld enn at man plutselig hører et plask og sprut på ruten og innser at det står noen og spyr 3 cm fra vinduet ditt....da vinduet skulle lukkes, ble stakkaren vettskremt da hun plutselig så noen der inne bak gardinene. Har du holdt deg helt til gaten min, synes jeg du skulle klare å holde deg helt til du kom hjem.