Det var ikke bare bare å få igjen stjålne ting, selv i 2005

Et typisk eksempel på en typisk Kristin-rant

I dag var dagen jeg skulle ordne opp etter at jeg ble frastjålet bankkortet og Ipoden min.. Det viste seg å innebære veldig mye mer trøbbel enn jeg først hadde trodd.

Punkt 1. Bankkort
Jeg hadde fått frastjålet tingene mine på Galleriet (ingen bombe, siden tyveribander visstnok herjer ganske voldsomt der før jul) Jeg hadde et ørlite håp om at tyven hadde tatt kortet, sett at det ikke var et Visakort og kastet det fra seg (hva er vitsen med et bankkort uten kode uansett). Så jeg gikk og spurte informasjonsdamen om hun hadde fått inn noen kort den siste uken.

Ja det hadde hun, men det var ikke meg, sa hun kort og gikk tilbake til pcen. Som veldig mange andre har jeg et bankkort bilde som ikke ligner på meg i det hele tatt, såpass mye at jeg har problemer med å slippe inn på byn fordi de ikke tror på legget mitt. Jeg spurte pent om jeg kunne få se det, men det var ikke meg, så det var ingen vits, sa hun. Ikke ville hun ha nummeret mitt heller i tilfelle kortet dukket opp. Tydelig brydd sto hun og så på meg, som hun håpet at jeg bare skulle forsvinne i løse luften.

Neste punkt på programmet var å gå i banken. Jeg gikk til bankdamen og prøvde å forklare at kortet mitt var stjålet. Var jeg helt sikker på at det var stjålet? Sikker på at jeg ikke bare hadde mistet det? Jeg måtte omtrent grine meg til at hun skulle forstå at kortet var stjålet og at det ikke egentlig lå nedi sofaen min, og at jeg bare ikke hadde lett godt nok. Så jeg lurte på om jeg kunne få meg et nytt kort. Da ble damen veldig vanskelig.

Jeg får ikke igjen bankkortet før over nyttår. Fordi det er så mange som svimer de vekk lar de det gå lang tid ( slik at man evt. kan finne det igjen eller at misbrukte kort kommer tilbake igjen til banken ) men damen i skranken så ikke helt ut til å skjønne at jeg ikke var særlig klar for å måtte ta manuelt ut penger i banken i de latterlige åpningstidene deres. Julehandelen kommer til å bli et eventyr.

Punkt 2. Gå til politi og melde Ipod stjålet, så jeg (muligens) kan få noe igjen på forsikringen. Jeg var på politistasjonen og skulle melde Ipoden min stjålet, og når jeg står og snakker med en lett skremmende politimann som skal forklare meg åssen jeg fyller ut anmeldelsen, begynner mobilen å ringe. Høyt. Langt nedi sekken. Og ikke hvilken som helst ringelyd heller: Metallica - Whiskey in the jar. Den lett paranoide junkien i luken ved siden av meg som trodde noen var etter han, hopper en halvmeter opp i luften når den begynner å ringe. Hurra, tenker jeg i mitt stille sinn, nå har du forårsaket et hjerteinfarkt. Heldigvis gikk det bra, jeg fant mobilen før James var kommet til vers nummer 2, og politimannen ble bare litt sint.

I morgen tror jeg at jeg kommer sterkt til å vurdere å ikke stå opp engang.