En samfunnsøkonomisk effektiv kjærlighetshistorie

Angsten har fått fotfeste i hele kroppen min. Jeg spaserer på en smal skogssti med min kjære, men det er ingen hyggelig tur. Han ville at vi skulle "snakke sammen". Jeg vet ikke helt hva han mener, men jeg bekymrer meg for at det han sier ikke nødvendigvis er spesielt gunstig for forholdet mellom oss.

Vi stopper ved en liten benk og setter oss ned, og ut av det blå kommer setningen som slår meg som et asymmertisk etterspørselssjokk. "Kristin, jeg har ikke lyst å være monopolist lenger, jeg vil møte andre mennesker".

Og tydeligvis har han tenkt på dette en stund, for argumentene kommer på rekke og rad. Han ser meg dypt inn i øynene og sier; "Jeg har absolutt vært fornøyd med monopolisttilpasningen vår, men jeg skylder samfunnet å bruke ressursene mine mest mulig effektivt, og det skjer best under frikonkurranse".

I det øyeblikket innså jeg at han hadde bestemt seg for å begynne å sjekke på byen igjen, der det var mange tilbydere og etterspørrere uten betydelig markedsmakt. Men han har mer på hjertet. "Det er ikke det at jeg ikke er glad i deg Kristin, men jeg må tenke på effektivitetstapet. "

Selv mitt forsøk på å stotre frem at vår kjærlighet var et naturlig monopol, der høye etableringsutgifter og stordriftsfordeler kunne forsvare tilpasningen, vil han ikke høre på. Og jeg kan ikke klandre han, han opptrer rasjonelt som alltid. Det faktum at vi klart var i et fangenes dilemma-spill der den individuelle rasjonaliteten var kollektivt irrasjonell, nekter han å vedkjenne.

Jeg gir opp, jeg får ikke gehør. I det jeg er på vei til å reise meg for å gå hjem og spise min egen vekt i sjokoladeis sier han den ultimate dumpeklisjeen, som gjør det tydelig at han har bestemt seg, at det er ferdig for godt.
"Det er ikke deg, det er de negative eksternalitetene"

Våkner lettere stresset og ser bort på mikroboken som var sengelektyre dagen før. Dette er definitivt siste gang jeg leser pensum rett før jeg legger meg.