RIP - Murklossen min

Så kom dagen jeg egentlig hadde gått og ventet på en stund. Jeg hadde i månedsvis sett gjennom fingrene på dårlig batterikapasitet, ustabil dekning å insistere på å logge seg på WiFi-soner som befant seg 50 mil unna. For den hadde kamera som var fantastisk (unntatt med blitz, da så det ut som du hadde kreft), en enorm kapasitet for lagring av meldinger, en fin kalenderfunksjon og Tetris. Men det aller viktigste, den hadde GPS, noe som jeg ikke forstår hvordan jeg levde uten lenger. For en som går seg vill og ikke nødvendigvis er verdens beste til å lese kart, har dette vært en vidunderlig dings å ha som ny student i en svær og ukjent by.

Men nå var det game over. Etter at den hadde bestemt seg for at 4 knapper ikke fungerte lenger, som jeg prøvde med beste velvilje å jobbe rundt, ble den i går kveld/natt glovarm, og døde. Hvordan skal jeg nå finne veien, fotografere morsomme ting jeg ser med 5 MP eller lese mail og sjekke facebook overalt? For ikke å snakke om videokameraet med super kvalitet eller den terapautiske effekten av å åpne til videovisning, smekke den igjen, dra frem tastaturet og så gjøre alt på nytt igjen.

Å kjøpe en ny av samme variant var latterlig uaktuelt, ettersom dette var en mobil jeg FIKK og ikke betalte for selv. Den eneste måten jeg kunne skvist det inn i budsjettet måtte være å selge sjelen min til Telenor for resten av livet.

Men det går ikke an å være fadderbarn uten mobiltelefon, så jeg måtte lokalisere den nærmeste elektronikkbutikken jeg fant, og ba pent om å få det billigste de hadde inne. Jeg gikk fra dette

til dette

nedtur.

It´s a long line

Jeg har egentlig alltid sett på meg selv som en rimelig tålmodig person. Jeg får ikke høy puls av å stå i kø, det gjør meg stort sett ikke noe å vente litt, og jeg har faktisk en gang bygget et høyt korthus. Men i dag fikk jeg et par opplevelser som fikk meg til å revurdere en smule.

Man skulle gjøre noe så enkelt som å kjøpe seg litt mat. Etter å ha spist kokt ris uten tilbehør fordi man ikke våget seg ut i tordenværet tidligere på dagen, var det på tide med noe litt mer ordentlig. Jeg plukker med meg de få tingene jeg skal ha, og går i den korteste køen i kassen. Der kommer min personlige butikkfavoritt, hun som er nødt til å se at hver vare kommer trygt ned til slutten av båndet før hun tør å henge på en ny, og hun har i tillegg handlet inn for resten av året. Når hun da endelig er ferdig, har hun ikke penger nok og må dra kortet, noe som for de fleste er en rimelig uproblematisk affære (i hvertfall nå som stipendet er kommet).

Damen drar, eller, nå lyver jeg litt, hun gir kortet til stakkaren i kassen, og så må han dra det for henne. Hun trykker OK, og skjønner ikke hvorfor ikke noe skjer. Hun får beskjed om å trykke koden, så hun gjør det, og det var selvsagt ikke dekning på kortet, så hun må prøve et nytt, som hun også gir til den i kassen. Etter hvert som frustrasjonen begynner å boble bakover i køen, ymtes det forsiktig fra kassen at hvis hun trykker F1, da kan hun signere, så går det gjennom. Og det gjør hun. Først tallet som representerer F, og så 1. Und zu weiter. Heldigvis gikk ikke varene ut på dato før jeg var gjennom kassen.

Treningskort skulle man også skaffe seg, og jeg var åpenbart ikke den eneste som hadde tenkt tanken. Siden jeg måtte fylle ut skjemaer og ta bilde og slikt, tenkte jeg det var på sin plass å tilby dem som bare skulle kjøpe en enkeltbillett eller likn slippe foran i køen. Tre stykker tusler forbi. Den første kjøper enkeltbillett, men så viser det seg at de to andre, de skulle ha nye kort de også. Så jeg ender opp med å måtte gå gjennom 2x utfylling av kort og fotografering, før jeg til slutt kom frem til disken igjen, og da kræsjet systemet deres.

Blir lenge til jeg er hyggelig i kø igjen kjenner jeg. Og i morgen skal jeg skaffe meg studentkort, kollektivtransportkort og ta en tur på Posten. Vurderer å ta pulsklokken på for å få en grafisk fremstilling av det hele i morgen.

Og jeg trodde det var ille med bodylotion....

Sukk... Hvor var alle disse da jeg lette etter dem?