De sier at første skritt til å komme seg over en avhengighet er å innrømme at man har et problem. I hvertfall er det det de sier på mine pålitelige kilder TV og film (inkl. Dr. Phil) så here it goes:
Jeg er sushiholiker
I Bergen fikk aldri dette utviklet seg noe særlig, av tilgjengelighetshensyn. Man hadde 3-4 restauranter som solgte sushi, og til rimelig stive priser, og fikk aldri med meg noe take-away tilbud. I tillegg hadde man "sushirestautanten" Quick sushi som solgte sushi med kokt kylling og kokt tunfisk... urgh... Men i Oslo finnes disse restaurantene overalt, og i tillegg oppdaget jeg noen virkelig bra veldig tidlig allerede i sommer. Sushi or Death hadde også en fin oversikt, med kart og greier. Så nå har jeg alltid kontroll over hvor jeg kan få min nærmeste fix, til prisen godt under hva en Big Mac meny koster.
Jeg vet ikke om det er fisken i seg selv, eller kombinasjonen fisk, wasabi og ingefær som gjør det hele så uimotståelig, men jeg klarer ikke slutte å tenke på sushi, i natt drømte jeg at jeg var en japansk sushikokk. Som student uten tilgang til dypfryser (som kunne muliggjort mekking av sin egen sushi) er ikke dette akkurat en billig vane, så jeg prøver å legge lokk på meg selv, selv om jeg ved flere anledninger har styrt kaffe/middagsavtaler vennlig, men bestemt, mot steder som selger sushi (gjerne med oppfølgingskommentaren; "de har annen mat også da"). Under en middag der jeg fikk servert fisk tok jeg meg selv til og med i å tenke at fisken smakte rart, den var jo kokt...
Jeg håper at jeg får dilla på havregryn eller knekkebrød snart, det er mer sømmelig for en student....
2 kommentarer:
Det er ingenting jeg heller vil enn å sitte på Majorstua sushi og wok å spise annen mat enn sushi og vise deg alle de fantastiske bøkene jeg har kjøpt. Spising og lesing samtidig er en kunst jeg ikke mestrer skikkelig, ennå :)
Hehe, fair enough ;) Vi har jo sikkert ledige stunder mens vi venter på kaffen elns :P
Legg inn en kommentar