Stakkars humlen

Dette er en frittstående fortsettelse på innlegget Stakkars gnuen



Humler er fredelige, og artige små skapninger. De er også rent fysisk interessante dyr, fordi de egentlig har alt for små vinger til tilsynelatende kunne bære den smålubne kroppen rundt på jakt etter nektar (selv om noen gledesdrepere har motbevist denne myten). Og i motsetning til den mer sinna vepsen, har de ikke noen personlig vendetta rettet mot meg hele sommerhalvåret. En del humlearter er også utrydningstruede på grunn av dårligere levekår rundt omkring i verden. Dessverre har humlene i Norge også fått dårligere levekår i det siste, i hvertfall i hagen vår. På grunn av brunsneglen.

Iberiasneglen har i den senere tid blitt gjenstand for en målrettet utryddelseskampanje, og som ofte skjer når slike ting diskuteres, kommer dyrevernere på banen, noe som har ført til en del interessante uttalelser jeg tenkte å se litt på. I en artikkel i
Dagbladet diskuteres en del av motforestillingene mot snegleutryddelseskampanjen.
Blant annet kommer argumentet om at en utryddelse av brunsneglen kan føre til at økosystemet kommer i ubalanse. Til forsvarere av dette synet foreslår jeg følgende: sett deg ned med en bok om økosystemer, og ser litt på hva som skjer med et økosystem i balanse hvis du introduserer en fremmed art. På akkurat samme måte som minken i Norge, løvetannen, kaninene i Australia, og enkelte fisker som er blitt satt ut i vann rundt omkring i verden, sprer brunsneglen seg med en enorm fart og raserer det økosystemet som dyrevernere er så ivrig opptatt med å opprettholde.

Og mens debatten raser og brunsneglene slafser, forsvinner humlene, til et sted der de kan summe om det humler summer om, et sted det fremdeles lever blomster. Og etter brunsneglens inntog er det stadig færre og færre steder å reise til.