Wii fit

I spillbloggen til Bergens Tidende, og i en anmeldelse i Dagbladet kan vi i dag lese om anmelderens kamp mot Wii Fit. Tankene mine gikk fort til en reklamevideo jeg så for nettopp denne for en tid tilbake.



Knis og fnis

XP til folket!

På innestengte rom over hele landet, sitter gutter og jenter som bruker ledige tid og stunder på å opparbeide seg mest mulig experience points, i ulike online rollespill. Mye av denne tiden brukes ikke til det man gjerne tenker på som tradisjonell spilling, men mer eller mindre ”pliktarbeid” for å komme i høyest mulig level. Å gjøre ”ikke-underholdende” eller repeterende handlinger, også kjent som ”grinding” forklares av wikipedia på følgende måte:

"Several answers have been suggested for the question of why players grind. A major motivating factor is the player's desire to attain what appears to be the game's ultimate goal regardless of spending the time on doing so, which for many games is to reach the maximum level.... Sometimes players might actually enjoy repetitive tasks as a way of relaxing, especially if performing the task has a persistent, positive result."

Jeg tror, at dersom man kan finne glede i å få en avatar på en skjerm til å gå opp i level ved å gjøre repetetive og tilsynelatende uproduktive handlinger (ja, jeg vet at grind-faktoren varierer sterkt på de ulike momorpurgerene, men la meg prøve å få frem et poeng et sted) skulle man tro at de samme personene ville vært villig til å kunne gjøre repetitive handlinger selv, om de selv kunne samle exp og gå opp i level.

For eksempel, kunne disse innarbeides i militæret;
Pusse sko – 5 exp
Vaske 1 kvm – 0,5 exp
Marsjere 1 km - 20 exp
Man gikk opp i level ved hvert 1000. exp., og det ville da selvsagt gå konkurranse i å ha høyest mulig level innen førstegangstjenesten var unnagjort. Man ville muligens få en del som blir sittende å pusse sko eller tar seg en tur ut og marsjerer hele natten fordi de ikke får tid til å gjøre når de faktisk må jobbe og må opp 4 level for å ta igjen kompisene, men litt svinn må man regne med.

Her tror jeg definitivt at arbeidslivet/skoleverket/militæret kan ha mye å lære, for denne gleden av å gjøre tilsynelatende kjedelige ting for å oppnå en positiv belønning (økt level) er en så sterk motivasjonsfaktor at den ikke burde undervurderes. For å nå ungdommen må man tilby noe ungdommer vil ha, og så mange ungdommer foran så mange dataskjermer kan ikke ta feil. De vil ha experience points. Og vi bør gi det til dem.

EDIT:
lol, det fantes visst noe sånt fra før
http://www.chorewars.com/

Viva Pinata/Profittmaksimerende småbarn

Eksamen er over, og jeg følte jeg trengte noe fint og hjernedødt for å kunne slappe av og bare spille litt for å slå ihjel en del av tiden før jul. Valget falt på et spill fra Rare som heter Viva Pinata, som så ut som et veldig søtt og koselig spill og som utrolig nok faktisk hadde stort sett fått bare gode kritikker i de spillanmeldelsene jeg hadde sett/lest.

Jeg antar at siden dere ikke er åtte år gamle er dere kanskje ikke helt inne i hva dette spillet går ut på. Viva Pinata er spillet som såvidt jeg har fått med meg fra min lillebror også har gitt inspirasjon til en Barne-TV-serie og bøttevis med merchandise. Litt sånn som Pokemon, med andre ord. I dette spillet derimot avler du ikke opp Pokemons for å sloss mot hverandre, her skal du bare lage en hage som inneholder noen elementer som kan lokke ulike pinataer til seg. Fin måte for små barn å lære om næringskjeder, økosystemer og det som verre er, med andre ord. Jeg håpet også at spillet ville kunne gi noen utfordringer til en som var kommet forbi tweens-alderen.

Nå vet jeg ikke om jeg bare har fått et enormt intellektuelt forfall i løpet av de fire dagene siden siste eksamen var avlagt og ferien begynte. Men jeg blir litt småsinna når jeg synes et spill som har rating "fra tre år og oppover" viser seg å være det mest frustrerende spillet jeg har vært ute for, sånn rent vanskelighetsgradsmessig, og for ikke snakke om det mest moralsk tvilsomme. GTA blir pusekatter, Full House, og sukkerspinn i forhold. Ideen var
å tenke minst mulig på økonomi, og kun et par timer ut i spillet blir jeg tvunget til å finne ut hva slags planter og avl som er den som gir høyest mulig profitt, for å kunne ha råd til det nyeste utbygget til hagen. Og hva slags små unger tenker sånn igrunn?

I tillegg blir etter hvert de ulike tingene å ta hensyn til (ønsker til et stadig økende pinataer i hagen, hvilke raser som sloss og ikke. Da jeg ba han på Platekompaniet å pakke dette spillet inn til meg forventet jeg et enkelt og fargerikt spill med små søte dyr og søt bakgrunnsmusikk, ikke frustrasjon og profittmaksimerende adferd. Og det er nettopp her, ved inntjeningen av penger til hagen hvor ting blir virkelig tvilsomt. Og penger blir fort nødvendig hvis man skal kunne holde pinataene lykkelige ved å ha en fin hage, og betale legen for å komme for å fikse pinataene som sloss som galninger, hvis ikke kommer en slemming og knuser dem, før de andre pinataene i hagen spiser innholdet til den døde pinataen. Veldig Christmas Critters.

La meg ramse opp et par av mulighetene til å tjene penger på i dette såkalte "uskyldige" barnespillet
- Avle vilt på pinataene, her er ikke innavl eller blodskam et tema engang, det viktigste er å få dem til å danse mest mulig slik at vi kan selge barna deres til høyest mulig pris. Får fine forsøksdyr-fangeleir vibber når pinataene mine ikke lenger har egne navn (noe du kanskje gidder på de to første du har) men går over til å bli nummerert.
- Tenne fyr på pinataene du allerede har slik at de blir til en mer verdifull pinata som du deretter kan selge (ja, husk å hell vann over dem da, for guds skyld, før smerteskrikene dens blir for plagsomme)
- Plante giftige planter overalt som kan selges dyrt. Pinataene dine blir syke av dem nesten umiddelbart, men noen negative eksternaliteter får man godta når inntjeningen er så god

Og slik bare fortsetter det. Mine barn skal bare få spille FPS-spill. Der er det i det minste bare hjerneløs vold og ikke kalkulert onskap, fysj. På mandag kjøper jeg det nyeste Guitar Hero.